Svein Magnar Øien Eggesvik (Nordland) er valgt til ny nestleder etter at Aleksandra Seljeseth (Troms) trakk seg fra vervet i 2025. Benjamin Furuly går inn i styret for Troms. 

Etter årsmøtet består Kraftfylkas styre av følgende personer: 

• Vestland: Noralv Distad (leder)
• Nordland: Svein Eggesvik (nestleder)
• Finnmark: Thomas Arild Mølmann
• Troms: Benjamin Furuly
• Rogaland: Oddny Helen Turøy
• Agder: Tore Grobæk Vamraak
• Telemark: Terje Riis-Johansen
• Vestfold: Anne Strømøy
• Østfold: Siv Henriette Jacobsen
• Innlandet: Per-Gunnar Sveen

Vedtektsendring

Årsmøtet vedtok i tillegg å endre organisasjonens vedtekter så leder kun er på valg hvert fjerde år, på linje med det øvrige styret. Kraftfylkas styre velges for fylkestingsperioden, men leder har vært på valg midtveis. Årsmøtet anser ikke lenger denne ordnignen som hensiktsmessig, da alle medlemsfylkene er representert i styret. Tidligere var ikke hvert medlemsfylke representert i styret, og da var det ønskelig med en mer fleksibel styresammensetning underveis i perioden. Dette behovet er ikke lenger til stede, og leder velges fra og med årsmøtet i 2028 for samme periode som styret for øvrig. 

Årsmøtet i 2026, bak fra venstre: Hans Petter Kvaal (Troms), Thomas Arild Mølmann (Finnmark), Arild Theimann (Vestfold), Rune Andre Sørtveit Frustøl (Agder), Per-Gunnar Sveen (Innlandet). Foran fra venstre: Olav Hallset (sekretariatet), Terje Riis-Johansen (Telemark), Svein Eggesvik (Nordland), Noralv Distad (Vestland), Siv Henriette Jacobsen (Østfold), Celina Hristov (Telemark), Mona Rossvik Strømme (valgkomiteen), Linda Helen Haukland (valgkomiteen). 

Kommunene har fått en svært prominent rolle i å sikre landet kraftoverskudd også i årene fremover. Det er kommunene som suverent bestemmer om det skal etableres ny vindkraft på land og bakkemontert solkraft inntil en viss størrelse i sine områder. Dette ansvaret bør forplikte kommunene til å ta søkerne på alvor.

Bør ha utredningsplikt

I dag er det et stort problem at vindkraftprosjekter avvises allerede før de er skikkelig utredet.

NVE-sjef Kjetil Lund presenterte denne uken et anslag på at mellom 10 og 15 TWh vindkraft ikke vil bli realisert fordi kommuner har sagt prinsipielt nei til vindkraft. Dette er kraft som ville kommet svært godt til nytte i den store, grønne omstillingen samfunnet skal gjennom i årene fremover.

Det er svært krevende for lokalpolitikere å stå i vindkraftsaker. Det mobiliseres når søknadene kommer, og diskusjonene skaper splid, strid og vanskeligheter for dem som skal si ja eller nei til videre utredninger.

Mange kommuner tar det enkleste valget, nemlig å si nei med en eneste gang, uten å vite hva de egentlig sier nei til. Ved å innføre en utredningsplikt, vil man gi prosessen tid til å gå sin gang, og legge til rette for en forsvarlig saksbehandling. Dessuten vil det ta bort presset kommunepolitikerne utsettes for til å si nei til utbyggerne allerede i innledende fase.

Utredningsplikt i praksis

Så hvordan kunne en utredningsplikt sett ut i praksis? Vi foreslår at det settes en begrensning for hvilke planforslag som kan avsluttes i planinitiativfasen. Terskelen bør settes likt som i energilovens § 2-1, det vil si at det må være «klart» at planforslaget ikke kan føre frem basert på de angitte kriteriene i lovbestemmelsen.

For øvrige planer om vindkraftanlegg må kommunen da avvente avslag til etter at planforslaget er utredet og reguleringsplanforslag er fremmet etter plan- og bygningsloven § 12-11.

Ulempene ved en slik regelendring vil være at kraftselskapene pålegges å gjennomføre utredninger av vindkraftanlegg som ikke vil bli vedtatt, med den ressursbruk det medfører. Denne risikoen foreligger allerede i dag, ettersom kommunen har hjemmel til å avslå reguleringsplanforslag som er ferdig utredet.

En slik regelendring vil skjerpe kravene til kommunens begrunnelse om avvisning av planforslag, og sikre at flere rasjonelle og gjennomførbare prosjekter blir tilstrekkelig utredet før kommunen tar sin beslutning. Like fullt vil kommunen ha adgangen til å stanse reguleringsplanen ved å ikke sende planforslaget på høring etter at utredningen er ferdig utredet.

Velkommen til Kraftfylkas årsmøte og energiseminar på Radisson BLU Oslo Airport

Program 12. mars:  

16.00: Årsmøte (for deltakere tilknyttet Kraftfylkas medlemsfylker)

20.00 Årsmøtemiddag (på hotellet, egen påmelding)

Program 13. mars: 

10.00: Åpning Kraftfylkas energiseminar 2026 v/Noralv Distad, styreleder i Kraftfylka

10.05-10.30 NVE om status og utviklingstrekk i utbyggingen av fornybar energi, v/Inga Nordberg, direktør for energi og konsesjon i NVE

10.30-11.00 Statnetts planer i de ulike landsdelene, og samarbeid mellom Statnett, regionale nettselskaper, fylkeskommuner, kommuner og energimyndigheter v/ Ilmarin Emanuel Daug, direktør for portefølje- og prosjekteierstyring i Statnett

11.00-11.30 Norge i verden – Hvordan påvirker internasjonal kraftutveksling den norske kraftforsyningen? Hvilke forpliktelser vi har påtatt oss hvilke valg som må gjøres i årene fremover i lys av fornying av utenlandskabler, og innføring av fornybardirektivet v/Catherine Banet, professor ved Nordisk institutt for sjørett, Universitetet i Oslo

11.30-12.00 Pause

12.00-12.20 Tilgang til fornybar energi og nett - regionalt perspektiv v/Rune Andre Sørtveit Frustøl, fylkesvaraordfører i Agder 

12.20-13.00 Regionale kraftforum, erfaringer til nå v/Svein Eggesvik, Nordland fylkeskommune og Ola Saua Førland, Rogaland fylkeskommune

13.00 Lunsj 

14.00-14.20 Konsesjonskraft - fylkeskommunens rettigheter og forslag til endringer v/Mari Kjellevold Brygfjeld, Dæhlin Sand Advokatfirma

14.20-14.40 Muligheter ved aktiv konsesjonskraftforvaltning v/Torbjørn Haugen, daglig leder i Konsesjonskraft IKS (KIKS)

14.40-15.00 Totalforsvarsåret 2026: De regionale kraft- og nettselskapenes roller i krise- og beredskapsarbeid v/Eskil Lunde Jensen, Samfunnsbedriftene Energi og IKT

15.00 Vel hjem

Konsesjonskraft er en svært sentral ordning for norske kraftfylker og -kommuner. Ordningen skal revideres for ikke å stå i veien for nye investeringer i produksjon og effekt. Det innebærer en harmonisering av konsesjonskraftprisene for anlegg med konsesjon gitt før og etter 10. april 1959, altså at den individuelle selvkostprisen som avtales mellom kommune/fylke og produsent blir den samme som den fastsatte konsesjonskraftprisen for nyere anlegg (ED-prisen). 

Kraftfylka, ved styreleder Noralv Disatad og daglig leder, Olav Hallset, møtte energiminister Terje Aasland for å gi innspill på vegne av medlemmene før den kommende høringen. Våre viktigste, overordnede innspill til statsråden var at vi for det første støtter en harmonisering av prisene, og for det andre at en ny, felles konsesjonskraftpris for nyere og eldre anlegg må være så lav at det sikrer god lønnsomhet for konsesjonskraftsmottakerne i alle prisområder. 

Vi takker for et godt møte, og ser frem til høringen med alle detaljer som er ventet i løpet av vinteren. 

Den nye løsningen henter informasjon direkte fra NVEs konsesjonsdatabase, og gir oversikt over konsesjonskraftmengder og årlige avgiftsbeløp. Innsynsløsningen vil være et viktig verktøy for kommunene og staten, som bruker dataene til å fakturere kraftselskapene for årlige konsesjonsavgifter.  Innsynsløsningen gjør det enkelt å søke opp informasjon om konsesjonsavgifter og –kraft, uten å måtte bestille rapportene fra NVE.  Løsningen bidrar dermed til mer effektiv saksbehandling og sikrer korrekt fakturering.

Ved hjelp av innsynsløsningen kan kommunen ta ut fakturaunderlag for konsesjonsavgift. Denne løsningen erstatter NVEs årlige brev til kommunene med justerte konsesjonsavgifter.

Innsynsløsningen er oppdatert med justerte konsesjonsavgifter for 2025.

Hva finner du i løsningen?

• Informasjon om årlige konsesjonsavgifter per kommune og kraftselskap og kraftverk
• Informasjon om årlige konsesjonsavgifter til staten per kraftselskap og kraftverk
• Oversikt over konsesjonskraftmengder tildelt den enkelte kommune
• Mulighet for å ta ut fakturaunderlag for konsesjonsavgift til kommunene

Det vil være mulig å filtrere på kommuner, kraftverk og kraftverkeier, samt et detaljert datagrunnlag som gir oversikt over konsesjoner og vedtak om kraftgrunnlag.

Se innsynsløsningen her

I forbindelse med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 har Kraftfylka deltatt i høringer i Stortingets finanskomite, energi- og miljøkomite, samt kommunal- og forvaltningskomite. 

Kraftfylkas budskap til politikerne var: 

• Naturressursskatten må prisjusteres tilbake til nivået den hadde ved innføring i 1997. Bortsett fra fjorårets hederlige unntak har skatten vært uendret i snart tretti år, og har derfor falt enormt i verdi. En prisjustering tilbake til 1997-nivå ville gitt en naturressursskatt på 2,57 øre/kWh istedenfor dagens 1,34 øre/kWh. Naturressursskatten gir fradrag krone for krone i selskapsskatten, og er dermed ikke investeringshemmende for produsentene, men en ren omfordeling fra staten til kommunesektoren. 
• I tråd med at energimiksen utvikles, bør også naturressursskatten justeres slik at også produsenter av bakkemontert solkraft må svare naturressursskatt på linje med vannkraftprodusenter. Det foreligger en lang rekke med søknader om å bygge ut solkraft, men hverken vertskommuner og -fylker eller kommunesektoren som sådan har noen økonomiske incentiver til å si ja til slik utbygging. 
• Kommuner som mottar søknader om vindkraftproduksjon bør pålegges en utredningsplikt. Det vil innebære at de fortsatt kan avvise prosjekter de ikke vil gå videre med, men ikke uten at prosjektet er utredet nærmere. Det vil sikre et kvalifisert beslutningsgrunnlag, økt forutsigbarhet for næringen, samt gjøre det dempe presset mot lokalpolitikere om å parkere nye prosjekter i oppstartsfasen. 

Kraftfylka som representerer ti fylkeskommunar oppmodar energipolitikarar på Stortinget til å ta ansvar. Metreng eit heilskapleg, tverrpolitisk kraftforlik som definerer produksjons- og effektmåla og kva verkemiddel som trengst for å nå måla. Det vil vera krevjande for alle parti å leggja bort primærstandpunkt, men me har sett før at Stortinget kan samla seg om viktige, overordna saker. Tilgang til fornybar energi er ei slik sak. Utan nok kraft klarar me ikkje å nå måla våre om grøn omstilling, reduserte utslepp og berekraftige investeringar for god nærings- og samfunnsutvikling.

Det er mange omsyn å ta. Me skal ta vare på natur, omstilla industrien og leggja til rette for ny. Difor må eit kraftforlik ta innover seg alle sider ved det nasjonale energibehovet i landet og korleis me skal løysa oppgåva.

I Storting, regjering, fylke og kommunar er det vedteke ambisiøse mål om grøn omstilling, avkarbonisering, utsleppskutt og næringsutvikling. Men desse måla krev noko heilt konkret: Mykje meir fornybar energi og langt større nettkapasitet enn i dag. Kraftforbruket er venta å auka med 37 TWh innan 2035. Det er mykje, særleg når me veit kor lang tid det tek å etablera ny produksjon.

Problemet er at det skjer altfor lite. Det vert knapt etablert ny produksjon, og nettkapasiteten er sprengd i nesten heile landet. Utbyggingstakten må kraftig opp om me skal ta vare på eit kraftoverskotet som er nødvendig for å sikra stabil tilgang på kraft til rimelege prisar.

Det er mange gode krefter i og rundt fornybarbransjen som går i same retning. NHO og LO har gjort en kjempejobb med Kraftløftet, kraftprodusentar som Eviny har gått i front med å ta naturtapsproblematikken på alvor, Samfunnsbedriftene Energi har lenge etterlyst en nasjonal energiplan og fleire fylkeskommunar har solide regionale planar for fornybar energi.

Eit kraftforlik må gje opning for kraft både frå vatn, vind og sol. Kommunane må spela ei nøkkelrolle, få sin del av verdiskapinga og ha nok ressursar til sikra at nye prosjekt vert grundig utgreidde før det vert teke avgjerd.

Kraftfylka oppmodar om vidare samarbeid og vonar våre folkevalde kan gå saman om å finna konkrete løysingar på ei av dei store utfordringane i vår tid: produsera nok kraft, med tilstrekkeleg effekt og nettkapasitet, på lag med kommunane og utan å gå på akkord med arbeidet for å ta vare på natur. Det er ei krevjande, men heilt nødvendig. Me må finna løysingar som står seg over tid, uavhengig av vekslande fleirtal i Stortinget.

Konsesjonskraft er en lovbestemt rett vertskommunene har til å kjøpe kraft til fast pris, uavhengig av markedspris. I dag gjelder to ulike prismodeller, avhengig av når konsesjonen til kraftverket ble gitt. 

Konsesjonskraftprisen for konsesjoner fra før 1959 fastsettes etter individuell selvkost i det aktuelle kraftverket. Nye investeringer i anlegget, som for eksempel en oppgradering eller utvidelse vil gi høyere konsesjonskraftpris og dermed lavere inntekter for kommunen.

For konsesjoner gitt etter 1959 fastsettes konsesjonskraftprisen derimot som et gjennomsnitt for et representativt utvalg kraftverk. Denne konsesjonskraftprisen, kjent som ED-prisen, settes årlig av Energidepartementet og påvirkes ikke direkte av enkeltinvesteringer. I 2025 er ED-prisen 12,89 øre per kWh.

Denne todelingen kan oppleves som vilkårlig fra kommunenes ståsted, og skaper usikkerhet for vertskommunen ved reinvesteringer i kraftverk bygget før 1959.

Regjeringen starter nå et lovarbeid med sikte på å innføre felles ED-pris for all konsesjonskraft. Det er viktig å få belyst hvordan en felles ED-pris vil virke inn på lønnsomheten i vannkraftutbygginger og hvordan dette kan balanseres mot hensynene til forenkling og lokal aksept. Et forslag til endringer vil bli sendt på høring. Det tas sikte på å legge frem en eventuell lovproposisjon for Stortinget før sommeren 2026.

Siden kraft- og nettbransjen ble tatt på senga av Arbeiderpartiets Norgespris-utspill i vinter har det ikke manglet på beskrivelser av hvor dumt det er. Det er likevel til å forstå at politikerne har behov for å redusere befolkningens eksponering for svært volatile og øyeblikksvis absurd høye strømpriser. 

Jeg forstår alle innvendingene. Jeg forstår at ordningen er dårlig utredet. Jeg forstår at det er plundrete og merkelig at nettselskapene som nylig har gått gjennom prosessene rundt funksjonelt skille får ansvaret for implementering og kundehåndtering. Jeg forstår at ordningen trekker i teppet under beina til private enøk-tiltak og dem som livnærer seg av det. Jeg forstår at det kan føre til økt kraftforbruk og at man kan få effektutfordringer om vinteren. Og alle de andre faglig funderte, og isolert sett gode, motargumentene som har kommet. 

Men jeg forstår også regjeringens behov for å vise handlekraft i en strømprisdebatt som har gått helt i baklås. Det er et viktig, selvstendig poeng å vise befolkningen at man i et land, som tross alt fortsatt har et betydelig kraftoverskudd, har mulighet til å tilby forutsigbare priser på noe så fundamentalt som strøm. Særlig når de kan gjøre det på en måte som ikke tukler med de underliggende mekanismene i kraftmarkedet. 

Tilliten til kraftbransjen er lav. I omdømmeundersøkelser må man lese lista nedenfra for raskt å finne de trygge, gode, offentlig eide kraftprodusentene og nettselskapene. Folket, eller sluttbrukerne som bransjen gjerne omtaler dem som, har forlatt oss. De nærer en veldig skepsis til bransjen, strømselgerne og myndighetene som forvalter dem. Jeg er ikke sikker på at kraft- og nettselskapene helt forstår hvor kritisk det er. 

Det er uklart om bransjen over- eller undervurderer kundene sine. På den ene siden forventes det øyensynlig at folk flest har god kjennskap til fordeler og ulemper ved internasjonal kraftutveksling, hvordan prisdannelsen finner sted, effektene av manglende overføringskapasitet mellom budområder og forskjellene på kraftprodusenter og strømsalgselskaper. På den andre siden får man inntrykk av at bransjen legger til grunn at folk ikke forstår sitt eget beste, og at alt blir bra om fagfolkene får jobbe i fred. Oppmerksomheten bransjen er blitt til del de siste årene viser at faglige hensyn noen ganger må vike for politiske realiteter.

Strømprissjokket i 2022 ga (eller påtvang) fornybarbransjen muligheten til å gjøre seg kjent blant folk. I tidligere tiår har få utenfor andedammen hatt noe særlig forhold til kraftprodusenter, nettselskaper og strømselgere. Så lenge det var strøm i kontakten, og regningene omtrent som forventet, kunne man jobbe i fred for oppmerksomhet, strømoppgjør, plutselige krav om kabelkutting, og absolutt ingen hadde hørt om ACER. Gode tider for kraftbransjen. Imidlertid brukte man ikke muligheten til å posisjonere seg. Med en del hederlige unntak har fornybarbransjen latt seg snakke om, ned og ikke med. At det til slutt kom et politisk villet tiltak for å sette en stopper for deler av strømprisdiskusjonen burde kanskje ikke komme så overraskende. Da Norgespris-ordningen først ble lansert, ble den dømt nord og ned av en nesten samlet bransje. Enda en tapt mulighet. 

De faglige begrunnelsene for å si nei til innføring av Norgespris er gode nok. Problemet er at debatten tar utgangspunkt i samfunnsøkonomiske og tekniske utfordringer, uten å ta innover seg at energipolitikk er nettopp politikk. Få saker skaper mer oppmerksomhet enn utbygging av fornybar energi. Byer og tettsteder i Norge ligger der de ligger som en direkte konsekvens av tilgang på rikelig ren og rimelig kraft. Folks voldsomme engasjement i forvaltningen av «arvesølvet» skaper et debattrom som ikke utelukkende kan handle om tekniske spissfindigheter; det handler om identitet, trygghet, forutsigbarhet, troverdighet og systemtillit for en bransje som sårt trenger den positive drahjelpen de kan få. 

Det er store muligheter på gang. Mer kraft, effekt og nettkapasitet er sterkt etterspurt i alle landets fylker. Offentlige eide kraftselskaper planlegger etablering av vindkraftanlegg i store deler av landet, effektoppgraderinger, bakkemontert sol og økt småkraftproduksjon er på vei. Om det skal lykkes må alle gode krefter spille på lag. Ikke minst er vi helt og fullstendig avhengig av at innbyggerne ser sammenhengen mellom produksjon, infrastruktur og samfunns- og næringsutvikling. Heller enn å prate om megawatt og utfordringer knyttet til flaskehalser i transmisjonsnettet, må bransjen(e) vise frem hva som er den faktiske nytteverdien av å bygge ut fornybar energi; en konkurransedyktig nasjon som legger grunnlaget for grønn vekst og utvikling i hele landet. 

Kjære energi- og nettselskaper; jeg forstår at dere oppfatter Norgespris som irrasjonelt og hemmende, men jeg oppfordrer dere til å gripe sjansen og bruke dette som et skohorn til å lirke inn mer voksenopplæring, bransjeforståelse og å bygge tillit mellom folk og energisektoren. Vi trenger så mye fornybar energi framover at tillit mellom bransje og befolkning er et absolutt kriterium for å lykkes. Særlig om vi skal subsidiere både forbruk og produksjon. Sjansen til å lykkes er nå.

Regjeringen har gjennomført tiltak som skal bidra til å korte ned tidsbruken i myndighetsbehandlingen av konsesjonssøknader om nettanlegg, mer effektive tilknytningsprosesser og bedre utnyttelse av strømnettet, blant annet:

• NVE har etablert hurtigspor for rask behandling av lite konfliktfylte og godt forberedte søknader om nett.
• Grensen for ledninger i regionalnettet som må meldes er økt fra 15 til 50 km.
• Ordningen med ekstern kvalitetssikring og myndighetsbehandling av konseptvalgutredninger for nye, store kraftledningsanlegg er avviklet.
• Vedtaksmyndigheten for nye, store kraftledninger er flyttet tilbake fra Kongen i statsråd til NVE
• Konsesjonsmyndighetene er styrket betydelig i flere omganger, og det samme er satsningen på digitalisering av planleggings- og konsesjonsprosessen.
• Det er innført krav om at nettselskapene må vurdere om et prosjekt som ønsker ny eller økt kapasitet er tilstrekkelig modent til å reservere kapasitet. Det er også krav om tilstrekkelig framdrift for å beholde reservasjonene.
• Det er innført en plikt for nettselskapene til å holde av kapasitet i regionalnettet og transmisjonsnettet til kunder med et samlet maksimalt effektuttak under gitte terskelverdier, såkalt vanlig forbruk.
• RME har fått i oppdrag å utrede justeringer i anleggsbidragsregelverket og innføring av betaling for kostnader i tilknytningsprosessen.
• Departementet avholder halvårlige dialogmøter med nettselskapene om bransjens arbeid med en mer effektiv utvikling og utnyttelse av nettet.

Les mer her